Rita Heigre
Dikt og betraktninger av Rita Heigre, er egne refleksjoner gjennom opplevelser av glede og sorg. Hvis du er en av dem som greier å lese mellom linjene, vil du kanskje oppleve å kjenne deg igjen…
jeg mistet noe viktig
på veien
jeg merket det ikke
savnet det ikke heller
før jeg skjønte at det var
meg selv
Velkommen inn sier du.
Jeg blir stående på dørstokken,
nølende.
Jeg var her før,
men det føles som evigheter siden.
Du åpner døren enda mer og smiler.
Jeg ser at du ønsker at jeg skal ta steget.
Jeg går forsiktig og ser at du rygger litt.
Tror ikke du merker det selv,
men jeg ser det.
Jeg føler meg sterk
og vet at jeg kan snu, og jeg gjør det.
Stegene er ikke så lette som da jeg kom, og tiden står stille.
Plutselig er det som var en evighet blitt her og nå,
og alt i mellom er glemt.
Du vinker meg tilbake
og gir meg glimt av svunnen tid.
Jeg har vært i dyp søvn
og kjenner at jeg blir mer og mer tilstede.
Levd liv forstyrrer,
men det stopper meg ikke.
Jeg nærmer meg døren igjen.
Du smiler fortsatt,
men med et underliggende alvor.
Jeg ser det, men nå vil jeg ikke snu.
Døren er på gløtt enda,
men likevel er det noe i meg
som gjør at jeg ikke går inn.
Jeg setter meg på trappen,
trekker pusten.
Du kommer og setter deg ved siden av meg.
Vi sier ikke noe, vi trenger ikke det.
Vi vet begge hva vi har og hva som var.
Det er bare vårt og vi gjemmer det.
Kanskje finner vi det fram igjen en dag.
Uansett er det det vakreste vi har.
Du kom,
og jeg åpnet for deg.
Helt inn i mitt innerste kammer,
kom du.
Likevel kjenner jeg på sorgen
over at du vil forsvinne like fort som
du kom.
Her og nå
Her og nå sier vi.
Noe annet blir for vanskelig.
Men drømmene presser seg på, og tanken på oss
blir så levende.
Det er for skummelt å føle for mye.
Hva vi kan miste blir så alt for tydelig.
Tiden renner ut, og vi må enten ta steget,
eller lukke døren.
Vi håper i det lengste at valget blir tatt for oss,
og at vi bedøves bort fra det som kom
så alt for sent
Du
Du ser på meg og jeg forsvinner inn i
blikket ditt.
Vi møtes der, så helt,
så ekte.
Ord behøves ikke, vi vet at
vi er ett.
Du er min myke karamell
innpakket i det fineste papir.
Jeg sparer deg så lenge jeg kan.
Du ligger der og frister meg,
for jeg vet du smaker deilig.
Jeg åpner papiret bittelitt
for å se om jeg klarer å stå i mot.
Det dufter så godt
at jeg får frysninger på ryggen.
Jeg klarer å styre meg
og pakker deg pent inn
fordi jeg vet at gleden vil bli mye større
om jeg klarer å vente.
Snart skal jeg nyte deg i fulle drag.
Vissheten om det gir meg
små glimt av hverdagslykke…
Fra en studioinnspilling av Bred dine vida vingar.
Klaver og arrangement: Nils Harald Sødal. Sang: Rita Heigre.
Videoredigering: Jens Petter Grønnesby
Sorg
Ikke visste hun
at det var sorgen som hadde festet
et usynlig grep om henne.
Sorgen om tapte dyrebare år
som ble borte bak horisonten.
Ikke før et gnist av erkjennelse strøk henne over kinnet.
Trøsten i et vennlig anerkjennende blikk.
Øyeblikket
Der var det – øyeblikket.
Så ble det borte.
men
er det noen som tar vare på deg da spurte han
aldri hadde hun følt seg mer alene
lengselen var blitt til sorg
den lå der som et tungt teppe
klemte henne sammen til det ugjenkjennelige
satte dype spor som bare den som hadde vært der kunne se og
forstå
Fatigue
Smilet var på en måte ekte.
Hun hadde bare ikke kraften bak det.
Men ønsket var der.
Se meg,
men høst meg ikke før du sår.
Spis meg,
men ikke med hud og hår.
Mørket brer seg uten sjans til å flykte.
Er så sliten av å løpe fra det.
Må jeg virkelig våkne igjen og igjen til denne totale tomheten,
stå i ensomheten for alltid ?
Dere ser det ikke, og jeg makter ikke å gi dere byrden.
Vi vil vite sier du, vi er der for deg hører jeg.
Men er dere det, egentlig ?
Jeg er aldri førstevalget.
Har aldri vært det.
Jeg må velge gang på gang, men hvorfor velger ingen meg uten at jeg ber om det…
Drømmen var et
vi
skjebnen ble et
jeg
omveier
kan
være
spennende
og
lærerike
det
gjelder
bare
å
ikke
gå
seg
vill…
Jeg åpner meg fra dypet.
Du blir helt stille.
Vi snakker ikke samme språk.
Du makter ikke å møte meg der jeg er,
og jeg kjenner på den totale avvisning.
Du trekker deg inn i deg selv,
og kjenner at du kommer til kort.
Det som før var empati, blir likegyldighet.
Begge virkeligheter gjør like vondt.
Jeg er en moderne pike med svovelstikker.
Jeg henter varme og illusjoner fra en firkantet boks.
Lys, farger, levd liv og relasjoner stråler i mot meg og
lar meg forsvinne for en
stakket stund.
Programmet er ferdig.
Jeg bytter kanal, og håper at det ikke går i svart.
Tviholder på fjernkontrollen.
Inntrykkene strømmer mot meg
og gir meg avstand til det vanskeligste av alt
ensomheten.
følelsen
en illusjon av tankens tunge vandring
et manifest naglet til sjelen
Et sekund av flyktig
tilstedeværelse
Lidelsens tannhjul brytes
endres og formes.
Kulminerer i et heftig inferno
og drukner i
evighetens
brusende
elv.
Legg igjen en kommentar