---

Alle havner vi i situasjoner hvor det å oppleve øyeblikk av omsorg, blir spesielt viktig. Jeg opplevde i 1997 å miste tvillinger. Som “profesjonell omsorgsperson” som musikkterapeut, møter jeg mange mennesker som opplever å være sårbare, og trenger å oppleve gode øyeblikk av omsorg. Som profesjonell utøver, er det alltid en balansegang hvordan jeg skal møte behovet for omsorg. Og jeg må alltid vurdere hvor mye jeg skal dele av egne opplevelser. Om hva jeg selv har opplevd, og hvordan jeg selv har erfart at livet noen ganger har vært vanskelig. Det er sjelden jeg deler egne opplevelser, men det er som alt annet her i livet, avhengig av kontekst.

Hvordan møte andres sårbarhet?

Jeg bruker imidlertid egne opplevelser som referanse for å forstå andres tanker og følelser. Når noen forteller om sin ensomhet, om det å være annerledes, om det å ønske seg inn i et fellesskap de ikke har tilgang til, lar jeg dette finne “gjenklang” i meg selv. Jeg har selv opplevd å føle meg annerledes, en som ikke passer inn, og egne opplevelser er det eneste jeg har som “kompass” når jeg skal veilede eller være en støtte for andre.

Å oppleve omsorg, og om å være sårbar

I 1997 opplevde jeg som tidligere nevnt, å miste tvillinger. Den ene døde ca. 30 minutter etter at han ble født. Moren til barnet hadde under den dramatiske fødselen mistet mye blod, og var sendt til operasjon. Jeg satt der alene, bortsett fra mange leger, jordmor og sykepleiere. Jeg opplevde dramatikken på nært hold, og så hvor intensivt de jobbet med den ene gutten. Etter ca 30 minutters behandling, ser jeg at de har gitt opp. Legen kommer bort til meg med min lille gutt i sine armer. Han sier “jeg beklager at jeg ikke greier å berge livet til sønnen din. Det kanskje er best du passer på han selv de siste minuttene han lever…”?

“The difference that makes the difference”

Legen overgir meg mitt døende barn, ser min fortvilelse, og setter seg ned ved siden av meg, og holder rundt meg. Han sier ingenting. Det finnes jo ikke ord i en sånn situasjon…. Men han sitter der, han tilbyr sitt medmenneskelige nærvær. Han sitter der og holder rundt meg mens min lille gutt dør i mine armer. I og med at jeg ikke har andre å dele dette øyeblikket med, tar han rollen som omsorgsperson, og gir meg et øyeblikk av omsorg.

mennesker glemmer hva du sier
mennesker glemmer hva du gjør
men mennesker husker
hvordan de fikk deg til å føle

Ukjent opphav

Om å være sårbar

Å miste barn er en vond opplevelse. Det er virkelig en opplevelse av å være sårbar. Det sies at “tiden leger alle sår”… Alle sår leges kanskje ikke. Men de kommer mer på avstand. Sånn er det for meg iallfall. I mitt virke som musikkterapeut, opplever jeg mennesker som har tilsvarende vonde erfaringer. Det kan være andre ting enn å miste barn. Det kan være minner om en far som slo deg, eller andre triste minner. For mange kan minnene være så triste og intense, at man velger å “gjemme de bort”. Det oppleves så utfordrende å bearbeide disse erfaringene, og for mange blir løsningen en “flukt” ved hjelp av alkohol, rusmidler, og eller en fortrengning på en eller annen måte.

Jeg “skriver av meg” sorgen

Mange år etter at jeg mistet mine tvillinger fikk jeg en idè om å prøve å beskrive denne opplevelsen gjennom en sang. Selv om sangen vekker vonde minner og å være sårbar, opplevde jeg at sangen ville uttrykke noe mer. Den ville uttrykke en takknemlighet over livet. Jeg har aldri helt greid å bestemme meg for tittelen på sangen. Den heter “Lys fra mørket”, og har undertittelen “til en venn”, som kanskje er min liten hilsen og en hyllest til legen som ga meg et øyeblikk av omsorg da jeg trengte det som aller mest…. Takk.

---