Solveigs sang er en vond historie. Med mye sorg og mørke. Dette er et forsøk på å vise hvor viktig det er at et barn opplever lys, varme og kjærlighet så lenge det lever. Og at de får oppleve nærhet, vennskap og omsorg helt til det siste. Solveig er den lille blomsten her. Som skal minne oss alle på dette.
Dette er fortellingen om Solveig. Den berører meg like sterkt,
16 år etter….
Solveigs sang
Historien jeg forteller her, skjedde mens jeg i 6 år jobbet som musikkterapeut ved St. Olavs Hospital i Trondheim. På våren 2005, i mai, kommer en sykepleier bort til meg og sier at det er kommet inn ei jente som “trenger en sang”. Jeg blir vist inn på et rom hvor det ligger ei 6 år gammel jente. Hun har kommet inn fordi hun er dehydrert og dårlig allmenntilstand. Hun gir meg verdens herligste smil da jeg spør om hun vil ha en sang.
Se min kjole
Hun vil ha «se min kjole», sier mor. «Og den skal være gul som solen, og at Solveig er min venn», fortsetter hun. Jeg og mor synger mange sanger sammen for Solveig. Etter nærmere undersøkelser, viser det seg at denne jenta har en ikke-opererbar hjernesvulst. Et sjokk, verden faller sammen, og jeg opplever at jenta og denne familien finner meg som et menneske de knytter seg til. Jenta som heter Solveig, har gjennom denne våren mistet mange funksjoner. Hun greier ikke å gå lenger, hun greier ikke å tygge, og har også mistet taleevnen.
Skolestart på skolen på Barneklinikken
Rektor ved skoleavdelinga på sykehuset planlegger sammen foreldrene en skolestart for denne jenta. På sykehuset. Det blir tydeligere at denne jenta som lenge har gledet seg til å begynne på skolen, aldri kommer til å oppleve det. Hun har lenge gledet seg til å starte på sin egen hjemmeskole, Nyborg, som ligger rett over gata der hun bor.
Skal vi lage en sang?
Rektor ved skoleavdelingen på St. Olav, Ole Størset, henvender seg til meg. Flere langtidspasienter har fått tilbud om sammen med meg, å lage sin egen sang. Helt fra scratch, fra et blankt ark, via et studio, og også til et trykkeri hvor de får være med å bestemme layout og hvordan det ferdige produktet skal se ut. Størset sier. “Denne jenta og hennes familie trenger oss Jens Petter. Kan du ikke lage en sang med henne, kan du ikke lage et CD-prosjekt”?
Hvordan gjør vi det her med sangen?
Utfordringen er at Solveig ikke har talespråk lenger, stemme, og dermed store vansker med å gjøre seg forstått. Vi drøfter dette sammen mor. Mor foreslår at hun kan være Solveig sin «hjelper» og «fortellerstemme». Hun foreslår at en eller to av hennes beste venninner fra barnehagen, som Solveig egentlig skal begynne i klasse med, kan synge. Da skolen starter i august, er ikke Solveig på Nyborg der hun ble skrevet inn, men på skoleavdelingen sykehuset. Vi gjør umiddelbart en avtale med mor om at jeg kommer hjem til dem hver fredag. To elever fra klassen hennes kommer også hjem til dem samtidig med meg. Mor har på forhånd funnet frem bilder som hun og Solveig har pratet om, og blitt enige om skal danne ramme og innhold til teksten.
Mor og Solveig er enige om at sangen skal handle om å begynne på skolen. Det skal være en «frisk» og glad sang. Mor har funnet frem en tegning fra da Solveig var på innskriving på Nyborg. Det er en tegning hvor hun har tegnet seg selv som prinsesse. Hver enkelt elev har satt sitt eget «håndavtrykk». Og hun har på seg et rosa skjørt med hjerter på. I løpet av tre fredager er sangen ferdig. Fredagen etter øver vi inn sangen med solistene, Aurora og Anette. I tillegg er jeg innom klassen hennes og øver inn sangen med dem.
Hele klassen er med i studio
21. september 2005 er Solveig og hele klassen i studio for å spille inn sangen. Det er den eneste gangen Solveig er sammen med klassen sin. En mnd senere synger hele klassen, jeg og solister sangen i Solveig sin begravelse.
Etter begravelsen kommer mor bort til meg og sier: «Det du gjorde for dattera vår var fantastisk. Det gjør det faktisk enklere å leve med tapet av vår prinsesse». Jeg tror det er det fineste komplimentet jeg har fått noen gang. Mor synes det er flott at jeg forteller om jenta deres. Hun vil gjerne at jeg forteller om jenta de fikk ha så altfor kort tid. Og den viser etter min mening hvordan det å skrive sang kan være en tilnærming i situasjoner hvor mennesker sårt trenger «noe å holde tak i» når alt raser rundt dem.
Hva kan en sang bety?
Jeg tenker denne sangen muliggjorde en opplevelse av et fellesskap. Jeg håper Solveig fikk en opplevelse av å være del av en klasse. Hva vet jeg hva hun tenkte? Jeg skal heller ikke prøve å begi meg ut på å tolke for mye inn i dette. Men de andre elevene fikk lov til å være med å vise den jenta som skulle gå i klassen deres at hun var en del av dem. De har kanskje et minne om ei jente som skulle være deres klassekamerat i mange år. Men som ikke fikk det. Mor og far kommenterte at det var flott at de andre elevene stilte opp og sang for henne i begravelsen.
Den her historien fortelles i dyp respekt for Solveig og hennes foreldre.
Takk for den fine sangen Solveig.
Hei Jens Petter,
Kom over dette innlegget i et forsøk på å finne igjen sangen til Solveig. Ikke bare husker jeg sangteksten, men at jeg og Aurora fikk være med deg hjem til familien og i studio. Jeg husker spesielt godt når hele klassen fikk foreslå rim til refrenget, og at det var med på å skape både felleskap og muligheten til å gi noe til klassekameraten vår. Dette er sterke, og veldig fine, minner for meg. Takk for at du gjorde dette for Solveig, familien hennes, og oss som ikke rakk å bli mer kjent med henne. Fint innlegg:)
Mvh
Anette Hyldmo
Takk Annette. Jeg husker faktisk Aurora. Ja, og så sang vi sangen i begravelsen i kirka. Det var sterkt.