Øyeblikk av omsorg.

Om å få, og om å gi omsorg

Alle havner vi i situasjoner hvor det å oppleve øyeblikk av omsorg, blir spesielt viktig. Jeg opplevde i 1997 å miste tvillinger. Som “profesjonell omsorgsperson” som musikkterapeut, møter jeg mange mennesker som er avhengig av å møte og å oppleve gode øyeblikk av omsorg. Som profesjonell utøver innen psykisk helsevern, er det alltid en balansegang hvordan jeg skal møte behovet for omsorg. Og på hvor mye jeg skal dele av egne opplevelser. Om hva jeg selv har opplevd, og hvordan jeg selv har erfart at livet noen ganger har vært vanskelig. Det er sjelden jeg deler egne opplevelser, men det er som alt annet her i livet, avhengig av kontekst.

Jeg deler noe….

Jeg bruker imidlertid egne opplevelser som referanse for å forstå andres tanker og følelser. Når noen forteller om sin ensomhet, om det å være annerledes, om det å ønske seg inn i et fellesskap de ikke har tilgang til, lar jeg dette finne “gjenklang” i meg selv. Jeg har selv opplevd å føle meg annerledes, en som ikke passer inn, og egne opplevelser er det eneste jeg har som “kompass” når jeg skal veilede eller være en støtte for andre.

Om å “få omsorg”

I 1997 opplevde jeg som tidligere nevnt, å miste tvillinger. Den ene døde ca. 30 minutter etter at han ble født. Moren til barnet hadde under den dramatiske fødselen mistet mye blod, og var sendt til operasjon. Jeg satt der alene, bortsett fra mange leger, jordmor og sykepleiere. Jeg opplevde dramatikken på nært hold, og så hvor intensivt de jobbet med den ene gutten. Etter ca 30 minutters behandling, ser jeg at de har gitt opp. Legen kommer bort til meg med min lille gutt i sine armer. Han sier at han beklager at de ikke greier å berge livet hans. Han sier det kanskje er best at jeg holder han de siste minuttene han lever….

“The difference that makes the difference”

Legen overgir meg mitt døende barn, ser min fortvilelse, og setter seg ned ved siden av meg, og holder rundt meg. Han sier ingenting. Det finnes jo ikke ord i en sånn situasjon…. Men han sitter der, han tilbyr sitt medmenneskelige nærvær. Han sitter der og holder rundt meg mens min lille gutt dør i mine armer. I og med at jeg ikke har andre å dele dette øyeblikket med, tar han rollen som omsorgsperson, og gir meg et øyeblikk av omsorg.

mennesker glemmer hva du sier
mennesker glemmer hva du gjør
men mennesker husker
hvordan de fikk deg til å føle

Ukjent opphav

“Til en venn”

Å miste barn er en vond opplevelse. Det sies at “tiden leger alle sår”… Alle sår leges kanskje ikke. Men de kommer mer på avstand. Sånn er det for meg iallfall. I mitt virke som musikkterapeut, opplever jeg mennesker som har tilsvarende vonde erfaringer. Det kan være andre ting enn å miste barn. Det kan være minner om en far som slo deg, eller andre triste minner. For mange kan minnene være så triste og intense, at man velger å “gjemme de bort”. Det oppleves så utfordrende å bearbeide disse erfaringene, og for mange blir løsningen en “flukt” ved hjelp av alkohol, rusmidler, og eller en fortrengning på en eller annen måte.

Jeg “skriver av meg” sorgen

Mange år etter at jeg mistet mine tvillinger fikk jeg en idè om å prøve å beskrive denne opplevelsen gjennom en sang. Selv om sangen er sår og vekker vonde minner, opplevde jeg at sangen ville uttrykke noe mer. Den ville uttrykke en takknemlighet over livet. Tittelen “til en venn” er kanskje en liten hyllest til legen som ga meg et øyeblikk av omsorg da jeg trengte det som aller mest…. Takk.

En historie om å gi andre øyeblikk av omsorg

Hvordan uttrykke omsorg gjennom å lage en sang?

Denne historien omhandler en gutt jeg traff mens jeg jobbet som musikkterapeut på St. Olavs Hospital. En del av mitt musikkterapeutiske tilbud, var å lage sanger sammen med barn med alvorlig sykdom.

Denne gutten er død nå. Han var kreftsyk i mange år. Både han og foreldrene hans var redde og denne angsten «satt litt i» både foreldrene og gutten. Skoleavdelingen i samarbeid med det behandlende personalet, ble enige om å lage et prosjekt der denne gutten fikk være med å lage en «særoppgave» om sin sykdom. Han lagde tekst, tok bilder av beinmarg, trombocytter osv. Han lagde en presentasjon av dette, og var blant annet på sin hjemmeskole og fortalte om sykdommen sin. En av lærerne ved sykehuset hadde lyst til å koble meg som musikkterapeut på dette.

Sangen blir til

«Kanskje vi kan lage en sang om dette», spurte hun meg? Vi avtalte å møtes, gutten, læreren og meg. På forsiden av kompendiet hans er det et bilde av trombocytter. Som han i prosjektet forklarer som et «løvetannfrø» som sprer seg rundt i organismen. Jeg kommenterte raskt at dette er et veldig godt utgangspunkt for en sang. Iløpet av noen uker lagde vi sangen sammen. Han var også med i et trykkeri og fikk bestemme hvordan coveret på Cd-en skulle se ut.

Sangen spilles i begravelsen

Denne sangen ble spilt i guttens begravelse. Videoen har jeg laget nå i ettertid. Dette er et eksempel på et tverrfaglig samarbeid. Initiert av guttens lege. Som gjennom et ønske om å ville bidra til å «opplyse», gi kunnskap om egen sykdom, resulterte til en større trygghet for han selv og foreldre. Og en aksept, og en måte å bearbeide en ekstrem utfordring. Denne «kunnskapen» ble brukt som et utgangspunkt for et estetisk uttrykk for guttens tanker, drømmer og ønsker.